Topp7

Hei!

Da er det endelig tid for å dele bilder fra Topp7 turen på Søndagen. Bedre sent enn aldri altså. Det tok litt tid før jeg først ville se på bildene, deretter tar jo utplukking og redigering sin tid. Også må jeg høre med de som er på bildene om det er greit. Sånn er nå jeg, og jeg synes det er viktig og riktig å spørre først. Og disse jentene er jo så snille at de gir som regel tommelen opp. Og du er herved advart at dette er en post med mange mange maaange bilder. 

Det var en helt fantastisk tur. Selv om vi på flere punkter lurte veldig på hvor langt det var til neste post og var så forferdelig slitne. For sliten blir man på en 9 timers tur. Det er mange timer å gå. Men så langt det var mulig prøvde vi å ha humøret med oss. Litt regn ble det, men det var for det meste en blanding mellom overskyet og sol. Helt perfekt vær. Jeg fikk testet ut den nye turbuksen og teknisk undertøy settet mitt. Jeg har aldri eid så mye turklær som jeg gjør nå. Og jeg er strålende fornøyd, det er noe helt annet å være på tur når man har de riktige plaggene.

Tilbake til turen, så var vi kanskje litt høy på pæra og valgte å gå alle 7 toppene. Dette året hadde de snudd løypen for å unngå kødannelse. Det er jo greit det, men det førte til at man mye tidligere måtte velge mellom 5 topper og 7 topper. Og det er jo lett å feilvurdere hvor mye man orker. Løypen ble og lagt om grunnet mye regn så vi gikk ikke innom Storheia, noe som jeg synes var litt kjedelig etter som det var den høyeste toppen. Istedetfor ble det en laaaaang gåtur til en hytte. Her tror jeg vi alle slet litt for virket så uutholdelig langt. Vi likte ikke halveisskiltet da vi gikk mot hytta, men på vei tilbake ga det jo oss en liten oppmuntring med at nå var vi OVER halvveis.

Å komme opp på Gråkallen var en kjempemotivasjon. Her fikk vi panorama utsikt utover marka, mot fjorden og byen. Rett og slett beste bonusen på turen. Litt kjipt at det med så mye folk gjør det litt vanskelig å få tatt de bildene man vil. Fra Gråkallen og videre til de siste toppene gikk det mye nedover og det var en del gjørme. Det var og synlig at folk begynte å bli slitne, for vi gikk etterhvert forbi flere og flere. Ikke at vi ikke var slitne, men vi fant motivasjon i å gå forbi folk.

Siste posten og turen tilbake til spektrum var ufattelig tung. Jeg begynte å bli stiv og sliten i beina, kneene begynte å skrike litt tror jeg. Alt vi klarte å tenke på no var goodiebag og tskjorte, varm dusj og myk sofa. Jeg tror vi alle måtte gå ganske lagt inn i seg selv. Og å se banneret hvor det sto mål på var en lettelse. Det var tre stille jenter som russlet fra spektrum og hjem til meg. Til tross for vonde ben klarte vi å ta noen gruppebilder, og disse er jeg stolte av.

Jeg er og stolte av jentene jeg gikk med, som kanskje ikke er så vandt til lange så turer. Jeg har jo gått flere dagsturer før og er dermed litt herdet. Ikke bare er jeg stolt, jeg er også imponert over humøret og innsatsen. De begge har vært flotte turkamerater og jeg har storkost meg på hele turen. Mange artige samtaler har det vært, og jeg har innsett at jeg har mange pappa-referanser å komme med når jeg er på tur. Jeg går gjerne på fjelltur med disse jentene igjen. Jeg får kanskje ikke dem med på Topp7 til neste år, for det ble etterhvert klart at Topp5 var nokk. Men det går jo an å gå entoppsturer utenom. Og nå som jeg vet om litt flere topper, og løypene dit så tror jeg at det blir litt mer farting i markene rundt om Trondheim.

For til tross for at jeg trives med å bo i by, så elsker jeg å være i skog og mark.