What do you know about your clothes?

Jeg tenkte egentlig å blogge litt om hvordan det gikk til legen i går og hvordan det står til med kneet. Det får jeg bare ikke til nå. Jeg har nettopp sett alle episodene til "Sweatshop: dødsbillig mote" etter å ha lest på Annikens blogg at de vant gullrute for serien. Og jeg sitter her helt paff og stum. Jeg har grått. Spesielt i episoden hvor en jente forteller at hun mistet moren sin som døde av sult fordi de ikke hadde råd til mat.

Det er så jeg skjemmes over at jeg sitter her hjemme i Norge og føler meg blakk fordi vi er nøgd å bruke kredittkortet nokk en gang for å komme oss igjennom siste uken før lønn. Jeg har i det minste en utvei. Og jeg har nokk mange som ville stilt opp for meg om det var krise. Jeg har råd til mat. Det er virkelig ikke riktig av meg. Jeg er ikke blakk. Jeg bor i et hus, i en leilighet. Skapene er fulle av tørrmat som varer lenge. Jeg har kjøtt, melk og grønnsaker i kjøleskapet.

For disse tekstilarbeiderne er virkeligheten noe helt annet. Venner og familie har ikke råd til å stille opp for de står i samme situasjon selv.

Det er som det nevnes i serien: vi i Norge lever i en boble. Jeg har vært ubevist. Ubevist over hvor klærne mine kommer fra. Jeg har betalt 300kr for et plagg uten å ane hvor lite arbeideren fikk betalt for å lage det. Jeg har hørt om tekstilarbeidere og deres situasjon, men vært totalt ubevist over hvor dårlige forhold de jobber under. Jeg kan heller ikke påstå at jeg vet eller forstår det nå heller, men jeg er ikke totalt ubevist lengre.

Er du som meg, veldig sent ute med å få med deg dette, anbefaler jeg å ta en titt på serien her. Få deg en liten reality check.

- Vi snakkes.