Ti stilt, å vær fornøyd for at du er tynn

Jeg har tenkt på noe en stund. Noe som du kanskje ikke er klar over, og som jeg nettopp derfor vil dele med deg. Det er noe jeg veldig sjeldent prater om, men som jeg har lyst til å si deg. Det er noe som preger meg. Jeg har gått ned i vekt, helt uten videre. 

Nå tenker du enten "hva så? Du er jo heldig" eller "trenger du det da!?". Det har så absolutt ikke vært med vilje, da mitt mål er å klare å gå opp i vekt. Jeg føler ikke jeg kan fortelle deg om dette, på grunn av de typiske kommentarene og fordi jeg tror ikke du forstår at jeg ønsker å gå opp i vekt like mye som du ønsker å gå ned. Jeg har en trivselsvekt som jeg ønsker å nå jeg også. Men i motsetning til deg som skal ned i vekt, må jeg klare å øke min. 

"Det kan da ikke være så vanskelig?!" tenker du. Du har da hatt null problemer med å gå opp i vekt, ufrivillig så klart. Vel, jo det er vanskelig. Det er beinhard jobbing. Og nei, jeg kan ikke bare være tynn og lykkelig. For jeg vil også ha en kropp som fungerer optimalt i hverdagen. En kropp som fungerer under trening. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå at jeg som er "tynn og heldig" vil ha mer kropp, mens du og millioner av andre ønsker mindre kropp. Men vi finnes faktisk, vi tynne som vil ha mer kjøtt på beina. 

Jeg skjønner at det kan være sårt for deg som strever sånn med å gå ned i vekt, å høre på at jeg sliter med det stikk motsatte. Jeg er jo så heldig som passer størrelse XS helt uten problemer. Heldig som kan spise hva jeg vil uten å bekymre meg. Heldig som kan gå i bikini om sommeren å føle meg bra. Heldig. Heldig. Heldig. Hvorfor tror du at jeg følger meg så heldig?

Jeg trakk kanskje det lengste strået og fikk en smal ramme og naturlig tynn kropp. Men jeg er ikke heldig og problemfri fordeom. Jeg vil virkelig poengtere at aturlig tynn er ikke svaret på livet. Jeg er ikke heldig som bruker størrelse XS. Det er faktisk enkelte klesplagg som rett og slett ikke passer på meg for det ser enten ut som jeg er en kid på 10 år som har tatt på meg min mors kjole, eller som om jeg har kastet på meg en søppelpose. 

Nei, jeg kan ikke spise hva jeg vil. Jeg får ikke energi og en bra start på dagen av å spise 3 brødskiver med nugatti. Og jeg blir definitivt slapp og sløv av å spise godteri på jobb. Jeg blir opplbåst og får magesmerter av å spise noe med gluten i. Og jeg får kviser av å spise fastfood, godteri og meieriprodukter. Jeg kunne spist fastfood og godteri hver dag uten å legge på meg muligens, men jeg hadde skadet meg på innsiden og blitt tynn-feit. Det er da virkelgi ikke bra.

Nei, jeg føler meg ikke 100% komfortabel i bikini. Er det i det hele tatt noen som gjør det, uten å være høy på seg selv. Jeg har strekkmerker. Nupper. Prikker. Og andre skavanker som gjør at jeg ikke sprader rundt i bikini og er selvsikker. Men jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det styre meg. En STOR grunn til at jeg ikke føler meg super komfortabel i bikini er blikkene som sier "å, hun tynne der". Jeg husker alle skiftene i garderoben i gymtimene på ungdomskolen/videregående så innmari godt. Og kommentarene som hvergang kom. "Så lita du er", "du ser ut som en 13 åring", "du er så tynn!", "Du er ALT for tynn", "æsj jeg ser ribbeinene dine" osv. Du blir lei av å høre det til slutt. Det går faktisk ann å bli lei seg av å bli kalt tynn hele tiden. 

Men til tross for det jobber jeg med meg selv på innsiden, og aksepterer meg slik som jeg er. Jeg ville bare få frem at å være tynn ikke er synonymt med lykke. Jeg blir neppe lykkelig av å gå opp i vekt heller, men jeg vil føle meg mer vel. Men i og med at vi er så få som ønsker akkurat dette, er det lite råd å finne der ute. Verden er fulle av artikler om råd på hvordan vi skal klare å gå ned i vekt, men jeg finner fint lite med råd om hvordan jeg skal klare å gå opp. 

"Spise mer da vel!". Jeg kan love deg at jeg til hvert eneste måltid spiser til jeg er mett. Jeg er ikke tynn fordi jeg stopper hvert måltid når jeg slutter å føle meg sulten. Jeg spiser. Mye. Men ikke nokk. Årsaken er at jeg er ett veldig aktivt menneske. Jeg har en aktiv jobb og trener jevnlig. Så jobben med å få i meg litt mer enn mitt daglige behov er nettopp det, en jobb. Det krever sitt. 

Og det er ekstra krevende når jeg føler at dette ikke er noe jeg kan få pratet med noen om. For i henhold til dagens samfunn burde jeg bare "ti stilt, å være fornøyd med at jeg er tynn". 

Disclaimer: Dette er ikke rettet til noen spesifikt. Jeg valgte denne skrivestilen fordi det passes godt til det jeg ville få frem her.