Bildene har jeg fått lov av foreldrene å vise.
God lørdags kveld!
For akkurat en uke siden satt jeg i stuen til kjære Linn-Eli og Jørgen og koste meg. Og det er nettopp denne koselige kvelden jeg har lyst å mimre om akkurat nå.
For da jeg kom til dem forrige lørdag kom jeg til et koselig hjem. Ett hjem som bar preg av å være under oppussing og som viste tydelige tegn på at her bodde det ei lita pie.
Ei lita pie som det første kvarteret var ørlite sjenert og reservert, men så snart det var over stolt eksklamerte stolt "boka!" og så fornøyd satte seg i sofaen for å lese i den. En flott liten bok med masse bilder av forskjellige dyr. Men det som var mest stas og fikk gu'mor hjertet til å svulme var å se denne lille pia løpe rundt i stuen. Selv om det er en stund siden hun har lært seg å gå, så var det første gangen jeg så det selv med mine egne øyne.
Den lille pia prøvde flere ganger å komme seg ut av ytterdøren. I ett tilfelle hadde hun til og med tatt støvlene på. Da det ikke ble noe tur ut den spennende døren, fant hun seg fint i å vandre rundt i stuen med støvlene på. Like glad i sko som sin mor!
Noen av de koseligste øyeblikkene var da hun ville løpe fra kjøkkenet og inn til stuen og i armene til mor. Jeg har mange artige bilder fra det øyeblikket. Det var kjempestas å se hvordan noe så enkelt kunne glede en liten pie så mye. Hun sprang hver gang med det største smilet om munnen.
Det andre øyeblikket var da vi satt å trillet en angrybird bamse til hverandre - jeg og henne. Gu'mor og gu'datter. Det startet med at vi kastet til hverandre, jeg fra gulvet opp til henne på sofaen. Med litt assistanse fra sin pappa fanget hun den og kastet den tilbake. Ikke alltid like treffsikkert, men for en latter som runget da jeg måtte kaste meg til siden med utstrakte armer i et forsøk på å få tak i den. Eller når jeg måtte krabbe på alle fire for å hente bamsen når den havnet på en helt annen side av rommet en hvor jeg satt. Vi havnet til slutt på gulvet begge to og trillet den til hverandre.
Men en aktiv pie blir til slutt en sliten pie. Det er jo heller ikke helt enkelt å være liten med snørrete nese og litt sjanglete form. Så til slutt var det tid for at den lille pien å sove. Og for oss vokse å lage oss mat, se tv og snakke om alt mulig!
Er det en ting som for sikkert bekrefter at jeg har blitt eldre så er det temaene vi prater om når jeg og Linn-Eli treffes. Fra å handle mest om mote, sminke, stil og neste hårfarge, handler det nå mer om hus, interiør, familie og fremtid. Ikke at det gjør noe, det er like koselig å treffes uansett. Det viser bare at vi får andre prioriteringer etterhvert som livet utvikler seg.
Men ting er fortsatt ganske sikkert - vi er ganske like! Både jeg og Linn-Eli har samme frisyre blant annet. Jeg kort og blått, hun kort og mørkt. Det er noe som jeg alltid har satt stor pris på i vårt vennskap. Vi er ikke redd for å være for like. Vi har aldri vært redd for å møte opp på skolen i nesten helt like anntrekk. Vi har aldri kranglet om hvem som skulle få kjøpe en genser om vi begge falt pladask for den. Vi har akseptert likheten vår, og det gjør vennskapet vårt så sterkt!
Jeg kan ikke annet en å avslutte dette innlegget med å si takk til Linn-Eli, Jørgen og Elina for at jeg fikk komme hjem til dere en koselig lørdags kveld. Gleder meg til neste gang! :)
Memories of Saturday a week ago: I was visiting my dear friends Linn-Eli and Jørgen, and got to spend some time with my dear goddaughter. She was a bit shy at first, but it didn't take long until she was running around. My godmother heart grew big with joy when I saw her run around for the first time. It's a while since she learned to walk, but I hadn't seen it with my own eyes yet. We also played and had fun, just me and her. It was so precious!
After she went to bed it was time for us grown-ups to have some catching-up on each other lives. The things we talked about have changed over the years and it is fun to see how our lives evolves. It was a great saturday and I am already looking forward til next time.
