Foodporn

For en liten time siden kom jeg hjem fra kafédate med en god venninne. Jeg kjenner at det var helt riktig å både komme meg ut av huset en kveld og å daffe  på kafé med en god samtalepartner. Først påske hjemme og så en uke ferie hjemme, kan bli litt lei av mine egne fine stuevegger jeg også. Også synes jeg det har vært godt å få benyttet finværet litt også. Både med gåtur til og fra kaféen og dagens trening som var 11km's jogging ute.

Jeg kjenner jeg skal være forsiktig og flink å fokusere på løpestil når jeg løper ute. Jeg har ikke smerter i kneet men jeg kjenner at det er "sliten", om jeg kan beskrive det slik. Så jeg fokuserte ekstra idag på å finne riktig måte å løpe "smertefritt" på, bruke armene for å hindre rotasjon i kroppen og sørge for å lande med foten under meg. Men, jeg regner med at jo mer jeg løper ute, jo mer vil jeg lære og finne riktig løpestil for meg. Den har jo kommet seg betraktelig allerede!

Resten av kvelden nå vil bli tilbrakt på sofaen med oppvarmet rispose på stive ben og med xbox konsollen i hendene. Jeg har da ferie tross alt ;)

Second week of the year

Ukens "hekta på": Banan

Banan. It's the shit. Denne uken har jeg vært flink å ha med meg banan på jobb. For fy flate, det er en redning når jeg blir pangsulten 2 timer før lunsj. For om jeg begynner på jobb kl 9, spiser jeg som regel frokost kl 7. Og lunsjen er ikke før kl 13. Jeg foretrekker jo å jobbe slik at det er kortere tid etter lunsj enn hva det var før. Da blir det jo 6 timer mellom måltidene. Da er banan redningen!

Ukens store irritasjon: Rekke tidligere buss

Jeg har mistet telling på hvor mange ganger jeg har tenkt tanken og hvor mange ganger jeg bare ikke klarer å få gjort noe med det. Hadde jeg bare vært flink å rukket en tidligere buss hadde jeg slipt unna mye stress. 

Uken opptur: Joggetur

Fredagens joggetur med gubber var fantastisk. Det var en skikkelig opptur å gjennomføre den sammen med min bedre halvdel. Han er så flink og fokusert på trening. 

Ukens tanke: Kritikk

Har vi egentlig noe grunnlag å kritisere noen når vi ikke har noe erfaring med det som blir gjort? Vi er så raske med å dømme og kritisere. Men har vi egentlig noe vi skulle ha sagt om vi ikke har opplev det eller prøvd å gjøre noe med en sak selv? Jeg selv prøver å være flinkere å ikke dømme/kritisere når jeg merker jeg ikke har noe grunnlag. 

Ukens motivasjon: Effektiv

Jeg er veldig fornøyd med min egen effektivitet denne uken. Bare se på antall blogginnlegg, jeg tror ikke det er en eneste uke i 2015 som kan slå denne blogguken. Og så har jeg vært like flink å få gjort ting hjemme, og flink til å finne tid til både trening og katter. Og det har vært veldig deilig. Effektivitet funker!

Ukens små glede: NITTIO

Ja, å få den flotte dekorpæren i hus var en stor små glede. Og ikke bare en, men hele 3 slike pærer pryder stuevinduene mine. Når mørket senker på så lager de flott varm og lun stemning i stua. Også er de jo jammen fin å se på selv om det er lyst ute og de er avslått. Jeg er forelsket.
Ukens nedtur: Friends.

Det var ikke noe lett å komme på en merkbar nedtur denne uken. Så jeg må kanskje si at når det nå gikk opp for meg at jeg ikke har truffet noen andre en kolleger og samboer denne uken så føles det litt rart. Jeg er jo ikke skuffet eller nedenfor pga det, men vi alle er opptatt med vårt og tiden går. plutselig har det gått over en uke siden sist man så hverandre.

Dilemma: What to do?

Har du noen gang bare sittet i sofaen og lurt på hva du skal gjøre nå da? Du har gjort alt du tenkte du skulle idag av gjøremål hjemme og du står fritt til å gjøre hva du vil. Se serie, se en film kanskje, spille spill. Men du klarer rett og slett ikke å velge, å sløser bort litt tid på å ta ett valg. Etter dette innlegget har ikke jeg mer på agendaen min og jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal velge å gjøre. Det er et rart dilemma å ha. 

Neste ukes mål: Bake

Tenkte jeg skulle begynne å sette meg små ukentlige mål jeg. Første målet må rett og slett bli å ta fram den fantastiske glutenfrie bakeboken jeg fikk til jul og prøve ut en oppskrift. 

Hvordan har deres uke vært?

Summary of last week:

Hooked on - Banana.

Annoyance - Must try to catch an earlier bus.

Upwsing - Fridays run with my partner.

Thought - Why do people judge people without reason? 

Motivation - being more efficient works.

Small delight - NITTIO light bulb.
Downswing - Its been a while since I met up with my friends.
Dilemma - When you can do whatever you want for the rest of the day but can't choose.
Next week's Goal: Bake something.

The joy of running after 6 months

God fredags formiddag! Denne gangen kan jeg faktisk skrive; snart er det helg! Jeg har nemlig frihelg, og jeg ser så utrolig frem til det! Har foreløbig ikke store planene, men det får jeg fort ordnet. Og det blir nokk ukens siste treningsøkt i løpet av helgen. Skal ikke se bort ifra at jeg tar meg en tur ut i marka igjen. For det er det jeg skal fortelle dere om idagens innlegg; gårsdagens tur opp til og rundt theisendammen.

For når fysioterapeuten min sier at jeg nå kan begynne å gå turer i marka hvor jeg legger inn små økter med 2-3 min lett løping - så gjør jeg jo akkurat det. Dagen etterpå. Om ikke det sier hvor mye jeg ønsker å komme meg tilbake til min favoritt type innen kondisjonstrening så vet ikke jeg. Etter jobb stoppet jeg på solsiden senter for å stikke innom Clas Ohlson for å kjøpe meg en knestøtte. Og etter at jeg hadde fått kommet meg hjem og spist noe mat gjorde jeg meg klar med kompresjonsstrømper og knestøtte. Bedre å være forberet og gi kneet ordentlig støtte, enn å ende opp med å få vondt, sant?

Det er riktig nokk hoften som er problemet, og som skaper friksjon mellom i-båndet og kneledd, men det skader jo ikke å gi kneet støtte. Jeg velger nå å tro at det var med på å hindre utløsning av smerter. For da jeg kom meg av asfalt og på stien opp Iladalen klarte jeg ikke å motstå å løpe. Jeg prøvde å være streng med meg selv og satte som mål at jeg skulle høre en halv sang, så løpe resten av sangen. Der etter en pause med rask gange før jeg gjentok det samme med en ny sang. Men løpegleden tok kanskje litt overhånd? Løpegleden ser du i øynene mine på bildet under, haha.

Løpegleden kom som et rent adrenalin og lykkesjokk. For det gikk så utrolig bra! Etter 6 måneder med løpestopp må jeg jobbe en del med teknikken, men jeg har like vell ikke havnet helt på trynet. Så i går var jeg veldig nøye med å passe på å bruke fotene som ett springblad istedet for å lande på hælen, og jeg passet også på avstanden mellom beina. Jeg har vært en løper som har løpt med beina alt for tett i og med at kneene har en tendens til å falle innover fordi jeg ikke har en fullstendig bue under fotbladet. Så terping på teknikk er viktig de gangene jeg løper. 

Etter en runde rundt vannet tok jeg meg en liten kort pause og sjekket hvordan ståa var med kneet ved å gå i nedoverbakke. Ingen problemer med å bøye kneet og ingen smerter! Her holdt jeg nesten på å felle en tåre. Fysioterapien funker. Jeg lyver totalt, så klart felte jeg noen tårer. Dette er favorittsporten min, og jeg begynner endelig å se ett lys i tunellen. Det som blir kjempe viktig nå er å ikke starte for hardt. Og når jeg får klarsignal til å kunne begynne å trene opp til halvmaraton skal jeg få terapeuten min til å hjelpe meg med å legge opp en plan, slik at jeg ikke starter for brått igjen. 

Etter ett par gledestårer var det på tide å snu og komme seg hjemover. Det begynte å bli litt for mørkt for min komfortsone og det er ikke gatelys langs stien rundt dammen. Det var likevell nokk folk rundt løypene til at jeg ikke følte meg utrygg. Jeg er nemlig litt pysete ute i skog når det blir for mørkt. 

Vell hjemme igjen og null smerter opp og ned trappa hadde jeg en date med foam rollern. Jeg tok meg innmari god tid, så derfor hadde jeg unnet meg nyeste utgave av Det Nye hvor man fikk med Det Nye Shape up. Dermed hadde jeg lesestoff mens jeg rullet. Jeg kjenner enda ikke noe til å være stiv og støl, noe som er kjempebra med tanke på at det er første gangen på lenge at jeg har brukt musklene slik man gjør under løping. 

Nå er jeg og veldig spent på om det vil være noe smerter eller ubehag når jeg går ned trappa. Men det finner jeg ut når jeg skal til jobb. Jeg krysser fingrene for at det vil være minimalt. 

Fy flate, jeg er så lykkelig!

All I want to do is to RUN

God morgen! Jeg tenkte at jeg kunne fortelle litt om denne løpinga som jeg ikke kan gjøre. Men først og fremst, hvorfor løping? Det har jeg faktisk ikke helt svaret på. Det var treningsformen jeg fant og likte andre året på videregående. Det var da jeg begynte å trene og løpe ofte. Jeg satte musikk i ørene og gikk ut døra og løp en times tid, og det var befriende.

 

Da jeg etter to år flyttet til Trondheim implementerte jeg et par økter med yoga og en sjelden økt med styrke, men i hovedsak var det løping jeg gjorde. Jeg løp mye i oppoverbakker, oppover persaunveien spesielt, og hadde først første pause oppå toppen. Etterhvert hadde jeg ikke pause i det hele tatt. Jeg løp ikke så fort i gjennomsnittet, men jeg hadde utholdenhet som fy. 

Men etter hvert begynte den faste timeslange løypa mi å bli for kort. Jeg løp den på under en time, og måtte stadig vekk forlenge den. Løypa ble lengre og lengre etter hvert som jeg ble raskere. Og jeg løp i all slags vær. Jeg løp på brennhete sommerdager, i pissregn om høsten og i snøstorm og 16 minusgrader. Selvfølgelig var ikke bitende kald luft så godt å få ned i lungene, men det var bare å kle seg etter været. De kaldeste vinterdagene tok jeg på meg en hals og dro opp over munnen, for løpe skulle jeg uansett.

Det er som om når du skrur på høy musikk hjemme og rydder i klesskapet, tar oppvask eller svinger deg en runde med moppen og lar tankene fly. Eller når du gjør det du virkeleig elsker og havner i en boble der tid og folk rundt deg forsvinner. Det er du, musikken og løpeprestasjonene som gjelder.

Og så kom tiden da jeg følte jeg så ut som en A. Jeg hadde fine faste bein, men overkroppen var slapp. Dermed begynte jeg meg styrketrening i for av kroppsvektsøvelser. Og gjerne yoga og pilates. Jeg løp forstatt 1-2 ganger i uken. Dette var mitt beste treningsår noen sinne. Men så skulle jeg over dammen å studere sistet året på bacheloren min i england. Og her forsvant treningsrutinene helt. Å være student med alt av lesestoff på enkelsk var tidskrevende. De første ukene hadde jeg kraftig hodepine dagen lang. Etterhvert som ting ble litt lettere prøvde jeg å få tid til en og annen treningsøkt, men du har ikke akkurat så mye tid til overs når du er på siste året. Så jeg gikk fra å ha det beste treningsåret og formen til det værste. 

Bedre ble det ikke da jeg kom hjem heller. Jeg prøvde, men all jobbsøkingeng og den negative kroppsformen som kom av å surre hjemme og ikke vite om jeg hadde råd til å bli i trondheim eller ikke, tok all energien i fra meg. Jeg sank langt ned. Og da jeg fikk min første jobb ble ikke trening en prioritet. Jeg måtte prioritere å få meg selv på bena igjen, få energien til de hverdagslige gjøremålene. Jeg var så sliten da jeg kom hjem fra jobb at å lage middag eller ta oppvask var et ork å få til. 

Jeg begynte etter hvert å trene litt smått, en økt her og en økt der. Men det tok flere måneder før jeg klate å få noe hjevn rytme. Jeg begynte å bli med gubben når han skulle til 3T for å trene, og det hjalp å ha han som en dra kraft. Litt etter litt kom energien tilbake igjen, og det er først nå de siste ukene jeg endelig føler at jeg klarer å få til 3-4 treningsøkter per uke igjen. 

Så med energien tilbake igjen bestemte jeg meg i Januar for at jeg måtte ta opp løpingen igjen. Jeg satte meg som mål å skulle komme meg i form til å løpe halvmarathon til høsten. De første intervall øktene med 4x4 gikk høvelig bra, og det føltes så herlig å gjøre en innsats for løpeformen igjen. Men så kom det. Dagen etter en løpeøkt var det fryktelig ubehagelig å gå ned trappen. Dag to etter løping var det nesten like ubehagelig å gå opp trappa også. Etter ett par løpeøkter til hvor ubehag gikk over til dirkete smerter og vanskeligheter å få høyreben ned trappa skjønte jeg at dette var noe som ikke bare kom til å gå over av seg selv.

Så jeg tok tak i det og kom meg til legen. Før jeg dro til legen testet jeg om jeg fikk vondt ved sykkling, gå turer eller ved en økt på elipsemaskin, men nei, det var kun løpingen. Det er belastning som kun oppstår under løping som utløser det. Og ut i fra forklaringen min mistenker legen min noe, men vi ble enige om å ta MR for å utelukke andre ting det kunne være. Har jeg det legen min misstenker, kan jeg legge løping og halvmarathon på hylla. For da er det snakk om veldig lang rehabiliterings tid.  Imorgen kveld skal jeg til MR, og jeg er spent på om det er noe synlig galt med kneet eller ikke. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil at resultatet skal være. Er det snakk om rehabilitering i form av trening og øvelser jeg kan gjøre er det en ting. Minuset er bare om det vil ta veldig lang tid. Men hva om det er noe som kun en operasjon kan fikse? Er det verdt å operere kneet om jeg kun får vondt etter å ha løpt? Jeg er helt fint ellers. Litt ubehag på jobb, men ikke av samme karakter eller type. Og jeg har en jobb som sliter veldig på knærne. Og det er ikke altid at jeg i farten på jobb husker å løfte, bære og flytte ting riktig. Og da kan en belastningskade fort oppstå. 

Det er altså mange tanker som surrer rundt i hodet mitt angående dette. Jeg vil så innmari løpe. Jeg savner det så utrolig mye. Etter MR vil det ta noen uker før jeg får svar, pluss at jeg må snakke med legen om det. Så det er lenge til jeg før løpt noe. Jeg må nesten bare bite i idet. Jeg får heldigvis ikke vondt under eller etter styrketrening, og jeg er veldig glad for det! 

- Vi snakkes