God fredags formiddag! Denne gangen kan jeg faktisk skrive; snart er det helg! Jeg har nemlig frihelg, og jeg ser så utrolig frem til det! Har foreløbig ikke store planene, men det får jeg fort ordnet. Og det blir nokk ukens siste treningsøkt i løpet av helgen. Skal ikke se bort ifra at jeg tar meg en tur ut i marka igjen. For det er det jeg skal fortelle dere om idagens innlegg; gårsdagens tur opp til og rundt theisendammen.
For når fysioterapeuten min sier at jeg nå kan begynne å gå turer i marka hvor jeg legger inn små økter med 2-3 min lett løping - så gjør jeg jo akkurat det. Dagen etterpå. Om ikke det sier hvor mye jeg ønsker å komme meg tilbake til min favoritt type innen kondisjonstrening så vet ikke jeg. Etter jobb stoppet jeg på solsiden senter for å stikke innom Clas Ohlson for å kjøpe meg en knestøtte. Og etter at jeg hadde fått kommet meg hjem og spist noe mat gjorde jeg meg klar med kompresjonsstrømper og knestøtte. Bedre å være forberet og gi kneet ordentlig støtte, enn å ende opp med å få vondt, sant?
Det er riktig nokk hoften som er problemet, og som skaper friksjon mellom i-båndet og kneledd, men det skader jo ikke å gi kneet støtte. Jeg velger nå å tro at det var med på å hindre utløsning av smerter. For da jeg kom meg av asfalt og på stien opp Iladalen klarte jeg ikke å motstå å løpe. Jeg prøvde å være streng med meg selv og satte som mål at jeg skulle høre en halv sang, så løpe resten av sangen. Der etter en pause med rask gange før jeg gjentok det samme med en ny sang. Men løpegleden tok kanskje litt overhånd? Løpegleden ser du i øynene mine på bildet under, haha.
Løpegleden kom som et rent adrenalin og lykkesjokk. For det gikk så utrolig bra! Etter 6 måneder med løpestopp må jeg jobbe en del med teknikken, men jeg har like vell ikke havnet helt på trynet. Så i går var jeg veldig nøye med å passe på å bruke fotene som ett springblad istedet for å lande på hælen, og jeg passet også på avstanden mellom beina. Jeg har vært en løper som har løpt med beina alt for tett i og med at kneene har en tendens til å falle innover fordi jeg ikke har en fullstendig bue under fotbladet. Så terping på teknikk er viktig de gangene jeg løper.
Etter en runde rundt vannet tok jeg meg en liten kort pause og sjekket hvordan ståa var med kneet ved å gå i nedoverbakke. Ingen problemer med å bøye kneet og ingen smerter! Her holdt jeg nesten på å felle en tåre. Fysioterapien funker. Jeg lyver totalt, så klart felte jeg noen tårer. Dette er favorittsporten min, og jeg begynner endelig å se ett lys i tunellen. Det som blir kjempe viktig nå er å ikke starte for hardt. Og når jeg får klarsignal til å kunne begynne å trene opp til halvmaraton skal jeg få terapeuten min til å hjelpe meg med å legge opp en plan, slik at jeg ikke starter for brått igjen.
Etter ett par gledestårer var det på tide å snu og komme seg hjemover. Det begynte å bli litt for mørkt for min komfortsone og det er ikke gatelys langs stien rundt dammen. Det var likevell nokk folk rundt løypene til at jeg ikke følte meg utrygg. Jeg er nemlig litt pysete ute i skog når det blir for mørkt.
Vell hjemme igjen og null smerter opp og ned trappa hadde jeg en date med foam rollern. Jeg tok meg innmari god tid, så derfor hadde jeg unnet meg nyeste utgave av Det Nye hvor man fikk med Det Nye Shape up. Dermed hadde jeg lesestoff mens jeg rullet. Jeg kjenner enda ikke noe til å være stiv og støl, noe som er kjempebra med tanke på at det er første gangen på lenge at jeg har brukt musklene slik man gjør under løping.
Nå er jeg og veldig spent på om det vil være noe smerter eller ubehag når jeg går ned trappa. Men det finner jeg ut når jeg skal til jobb. Jeg krysser fingrene for at det vil være minimalt.
Fy flate, jeg er så lykkelig!
