Jeg digger digger digger å prøve ut, gutse på og være i forandring. Jeg har aldri angret. Jeg har aldri følt at noe av det jeg har gjort var så krise at jeg ikke har kunnet gått ut døren før det var fikset. Jeg har heller ei aldri vært i tvil hva neste steg var. Inntil jeg farget håret blått.
Siden da har jeg virkelig tvilet. Jeg er så fornøyd med å ha dett blått, men herregud for et vedlikehold det er. Ikke bare blir hodebunnen sliten av at jeg nesten konstant bruker blåshampo. Det er tidkrevende å masere inn hårfarge/fargekur, la det virke og skylle ut. Det er mye styr og jeg kjenner på at jeg kunne tenkt meg en litt mer vedlikeholdsfri hårfarge.
Men jeg kjenner også på det at jeg er redd for å føle meg kjedelig uten blått hår. Ikke i den forstand at andre folk ikke legger merke til og kommenterer det. Men kjedelig i den forstand at jeg virkelig har følt at blått hår var min ting. Ingenting kan slå grått, men blått er rett under. Jeg bekymrer meg for at jeg skal føle meg tam om jeg går for en kald brunfarge. Som egentlig er planen. Men jeg har ikke fått meg til å bestille noe frisørtime rett og slett på grunn av denne bekymringen.
Og mens jeg venter med å bestille vaskes blåfargen bare mer og mer ut. Og etterveksten blir bare lengre og lengre. Noe må gjøres snart.
I've never been afraid to do anything with my hair. Not when I have dyed it myself or when I have gone to a hairdresser. And I have done pretty much with my hair over the years. But it all changed when I dyed it blue. Now I'm afraid to change it, because blue hair makes me feel amazing. But I need a break from silver/blue shampoo and endless use of haircolour dye & treatments. And as the blue colour is slowly washing out I am reluctant to get a hairdresser appointment. What to do?
