Rust Nubuck

God lørdags formiddag!

Jeg sitter her med slaskebukse, den deilige Kari Traa genseren jeg fikk til jul og kaffekoppen så klart. Vi snakker frihelg ja! Jeg har også noen herlige nye vintersko godt plantet på beina. For ja, etter flere år ute vintersko har jeg endelig investert i ett par. Og som Veronica sa, det er bare å skrive det ned i boka. Såpass på tide var det nemlig at jeg investerte i akkurat det. 

For jeg har faktisk overlevd flere vintere nå uten å måtte bruke penger på akkurat det. Det har selvfølgelig innebært kalde våte føtter, og nå som jeg har begynt å reagere på kulde så har jeg innsett at jeg burde få meg noen sko som vill holde meg varm og ikke minst - tørr. 

Etter trening i går gikk jeg og gubben en spontan tur innom Bianco bare for å se, hvor på gubben spurte "men du har da noen du egentlig vil ha?". Og det stemte det, men jeg hadde ikke tenkt på hvem som kunne ha det midt i sentrum. Hvor på gubben kunne fortelle at Urban hadde Timberland sko, og vi gikk til Mercur for å se. 

Jeg endte opp med å prøve ett par i svart og disse her, og fikk herlig flott assistanse av hun som jobbet i butikken. Vi snakket sko, vi snakket karakter, og vi snakket om hvordan skoene ville oppfør seg over tid. Jeg selv kom fort frem til at de svarte skoene mistet den typiske Timberland karakteren, og butikkdamen kunne fortelle meg at disse rust brune skoene var en mørkere farge enn den orginale - og det fikk meg til å falle litt ekstra for akkurat disse. 

For jeg har stått på busstoppet på vei hjem fra jobb hvor 3 av 8 hadde de samme gule Timberland skoene. Neida, det plager meg ikke å ha det samme som andre, men jeg liker likevel å ha noe litt mer unikt. 

Jeg har selvfølgelig den minste størrelsen, og til og med de kobber til å bli litt romslige om det stemmer at de blir litt større ved bruk. Og det er jo egentlig bare ett pluss for poenget er jo at jeg skal kunne få plass til ett par tykke ullsokker i skoene når sprengkulda slår inn. De har også et relativt godt spor under i sålene og det skal bli litt lettere å takle ubrøytede fortausvei nå. 

Det er definitivt de dyreste skoene jeg eier, og selv om jeg synes det er rart å investere såpass mye i ett par sko tror jeg at jeg kommer til å bli veldig fornøyd. 

I'm sitting here dressed rather sloppy and with a cup of coffee of course. I have the weekend off. I'm also wearing my brand new winter boots. After all these years complaining that I don't have winter boots I have finally invested in a pair. And as my friend said "I'm writing thad down in my book, it was about time!". 

After yesterdays workout my partner and I went to Urban to look at Timberland boots. I tried on some black ones but concluded that they missed the typical Timberland feeling. Then I tried on these rusty brown ones, and the woman working at the store told me that the colour was a darken one than the originals. And I quite like that they have the typical Timberland feeling but feature a darker colour than what most people have. 

These boots are definitely my most expensive pair of shoes I got, but I am pretty sure that they are worth the price. 

Hair issues.

Hårkrise. Åh, dere er sikkert lei av at jeg nevner det hele tiden. Men, jeg har aldri vært i en posisjon hvor jeg er så i tvil som nå. Det er i så fall innmari lenge siden. Jeg nølte ikke da jeg farget håret ombre helt selv. Heller ikke da jeg farget det mørkebrunt. Absolutt ikke i tvil da jeg gikk for en vågal oransje farge. Jeg var slettes ikke usikker da jeg ble lei go slengte i blonderingsfarge for å få bort siste rest av rødfargen. Jeg fant min sjelefarge da jeg farget håret grått. Digget det enda mer da jeg fikk en mørkere gråfarge. 

Jeg digger digger digger å prøve ut, gutse på og være i forandring. Jeg har aldri angret. Jeg har aldri følt at noe av det jeg har gjort var så krise at jeg ikke har kunnet gått ut døren før det var fikset. Jeg har heller ei aldri vært i tvil hva neste steg var. Inntil jeg farget håret blått. 

Siden da har jeg virkelig tvilet. Jeg er så fornøyd med å ha dett blått, men herregud for et vedlikehold det er. Ikke bare blir hodebunnen sliten av at jeg nesten konstant bruker blåshampo. Det er tidkrevende å masere inn hårfarge/fargekur, la det virke og skylle ut. Det er mye styr og jeg kjenner på at jeg kunne tenkt meg en litt mer vedlikeholdsfri hårfarge.

Men jeg kjenner også på det at jeg er redd for å føle meg kjedelig uten blått hår. Ikke i den forstand at andre folk ikke legger merke til og kommenterer det. Men kjedelig i den forstand at jeg virkelig har følt at blått hår var min ting. Ingenting kan slå grått, men blått er rett under. Jeg bekymrer meg for at jeg skal føle meg tam om jeg går for en kald brunfarge. Som egentlig er planen. Men jeg har ikke fått meg til å bestille noe frisørtime rett og slett på grunn av denne bekymringen. 

Og mens jeg venter med å bestille vaskes blåfargen bare mer og mer ut. Og etterveksten blir bare lengre og lengre. Noe må gjøres snart. 

I've never been afraid to do anything with my hair. Not when I have dyed it myself or when I have gone to a hairdresser. And I have done pretty much with my hair over the years. But it all changed when I dyed it blue. Now I'm afraid to change it, because blue hair makes me feel amazing. But I need a break from silver/blue shampoo and endless use of haircolour dye & treatments. And as the blue colour is slowly washing out I am reluctant to get a hairdresser appointment. What to do?