Fra og med idag har jeg inngått ett løfte. Ett løfte om at mitt kjære kamera, Nikon D3100, skal få bli med meg hvor enn jeg drar. Til og fra jobb. Små ærend i sentrum. Turer i bymarka. Middag hos svigers. Hvor enn jeg drar skal det være i vesken min. For selv om jeg hverken bruker det på jobb eller under middagen med svigerfamilien så er det så mye til og fra som kan være verdt å få ett bilde av. Jeg har så alt for mange ganger gått glipp av nydelige motiver, fordi mobilkameraet ikke klarer å bilder av små detaljer eller vakker solnedgang.
Og ja, kameraet mitt begynner virkelig å dra på årene. Eller, det er jo ungt, men ikke så fersk og god som da det ble kjøpt. Over fire år er det siden. Og det har vært med meg igjennom utallige outfit-sessions og turer både ute i regn og snø. Det har kapret noen av de fineste bildene av snøkledde fjell og av personer jeg har kjær. Til tross for det har det i de siste årene stått på hyllen og støvet ned. Og det skal jeg nå love å gjøre noe med.
Mitt kjære trofaste kamera har allerede rukket å fått være med meg på jobb to ganger. Og jeg er så gla jeg bare av ren tilfeldighet og lyst tok med meg kameraet på vei til jobb mandagen denne uken. For da jeg gikk av på leangen kom jeg til frostkledde plener, duggdråper og flotte farger. Denne gangen gikk jeg ikke glipp av det! Jeg gikk ikke med en gangende tanke i bakhode om at "dette burde jeg virkelig hatt et ordentlig bilde av". Jeg har det, digitalt, og jeg elsker det.
