OH, FML!

Jeg har ikke mye flaks i den elektronikse verdenen for tiden. Denne uken fikk jeg svar om at skadene på skjermen på telefonen min kom av yttre årsaker og reperasjon ville koste 2500kr. Det er halvparten av hva telefonen egentlig koster. Tidenes dilemma å skulle finne ut om det er verdt det eller ikke. For hva om det oppstår flere skader? 

Vel, ikke nokk med det... for hva tror dere skjedde i dag! Joda, minnekortet knakk inne i speilreflekskameraet mitt. Bare en bitte liten del så jeg verken så eller hørte det når det skjedde. Oppdaget det ikke før jeg prøvde å sette minnekortet på plass igjen, og det ville rett og slett ikke inn i kameraet. Prøvde med et minnekort som var helt, men det heller ville ikke i. Safe to say at den lille avbrekte delen er inne i SD-inputten i kameraet. Jeg prøvde å bruke en hårnål for å se om jeg klarte å dirke biten løs only to make it worse. 

Så nå er jeg uten mobil og kamera. YAY, takk for samarbeidsviljen elektroniske duppeditter..... Nå har jeg tidenes dilemma da. Skal jeg reparere telefonen og bruke litt cash på ett nytt speilrefleks? Eller skal jeg bruke cash på en ny telefon? Eller skal jeg gå half n half på begge og kjøpe ok-eldre modeller?

Dear camera,

Fra og med idag har jeg inngått ett løfte. Ett løfte om at mitt kjære kamera, Nikon D3100, skal få bli med meg hvor enn jeg drar. Til og fra jobb. Små ærend i sentrum. Turer i bymarka. Middag hos svigers. Hvor enn jeg drar skal det være i vesken min. For selv om jeg hverken bruker det på jobb eller under middagen med svigerfamilien så er det så mye til og fra som kan være verdt å få ett bilde av. Jeg har så alt for mange ganger gått glipp av nydelige motiver, fordi mobilkameraet ikke klarer å bilder av små detaljer eller vakker solnedgang. 

Og ja, kameraet mitt begynner virkelig å dra på årene. Eller, det er jo ungt, men ikke så fersk og god som da det ble kjøpt. Over fire år er det siden. Og det har vært med meg igjennom utallige outfit-sessions og turer både ute i regn og snø. Det har kapret noen av de fineste bildene av snøkledde fjell og av personer jeg har kjær. Til tross for det har det i de siste årene stått på hyllen og støvet ned. Og det skal jeg nå love å gjøre noe med. 

Mitt kjære trofaste kamera har allerede rukket å fått være med meg på jobb to ganger. Og jeg er så gla jeg bare av ren tilfeldighet og lyst tok med meg kameraet på vei til jobb mandagen denne uken. For da jeg gikk av på leangen kom jeg til frostkledde plener, duggdråper og flotte farger. Denne gangen gikk jeg ikke glipp av det! Jeg gikk ikke med en gangende tanke i bakhode om at "dette burde jeg virkelig hatt et ordentlig bilde av". Jeg har det, digitalt, og jeg elsker det.