#sommerkropp eller #helårskropp?

God formiddag! Kabelen til iPhonen er ødelagt så jeg får ikke blogget noen bilder fra daten igår, som jeg så gjerne skulle gjort. Det får bli i et senere innlegg. Istedet for har jeg lyst å lufte noe jeg har fundert litt på i det siste. Det dukket opp på nytt igjen da jeg gjorde dagens treningsøkt her hjemme i stua. Og det er som følger: Hvorfor man hvert år skal jakte på sommerkroppen for så å slappe av siste halvåret. Bare for å måtte starte jakten på nytt. Hva er poenget?

Jeg forstår jo at man har et ønske om å se bra ut i bikini på stranda. Det har jo jeg også. Alle har jo i en eller annen form et ønske om å se bra ut. Og ja vi tolker hva å "se bra ut" er veldig forskjellig. Det jeg ikke forstår er hvorfor man kjemper seg mot målene sine hver sommer, og så ødelegger man for seg selv med å gi faen frem til jul. Eller sliter seg totalt ut og må bruke høsten på å hente seg inn igjen. Hvist du når målet ditt,  hvorfor ødelegge for deg selv slik at du må begynne på nytt igjen? OG ikke minst, vist det er en bikini klar kropp du ønsker å ha lurer jeg på hvorfor du ikke ønsker det resten av året også.

Å fortsette å nå nye mål må da være mer motiverende enn å nå de samme målene hver sommer? Jeg tenker jo at man legger da vel merke til hvordan kroppen yter bedre i hverdagen, og da skjønner jeg ikke hvorfor man stopper. Jeg for eksempel merker hvordan kroppen yter bedre på jobb, og jeg har jammen ta ikke tenkt til å ha det tyngre på jobb til høsten.

Ja, jeg øker jo giret litt ekstra når jeg skal sprade rundt i bikini og bli brun. Det skal jeg ikke benekte. Men jeg føler ikke jeg trenger å gå bananas og slite meg totalt ut. Jeg har ikke et ønske om å brenne meg ut i løpet av sommeren og stoppe opp, være utmattet og få unødvendige lange pauser fra treningen. Jevn trening med progresjon gjør at jeg føler jeg mestrer. Og det gir meg så utrolig mye mer motivasjon en den tiden jeg tenkte på sommerkroppen.

Jeg vil bli sterkere. Når jeg når målet mitt senker jeg ikke forventningene til meg selv, jeg setter ett nytt mål. Ser jeg bra ut i bikini så skal jeg da pokker ta se bra ut resten av året også. Er da bare flott å se bra ut naken. Året rundt.

Så, flott kropp til sommeren og utslitt til høsten? Eller en bra helårskropp? Jeg stemmer iallefall helårskropp med ett rungende JA!

- Vi snakkes 

p.s. dette er mine tanker rundt dette, ikke noe mer. 

Judged no matter what we do.

Jeg trenger å få noe av hjertet, så jeg skal gjøre jeg aldri har gjort her på bloggen. Skrive ett innlegg om min mening rundt noe. Etter alt det hysteriet som har vært rundt en hvis bloggers bilde, og folk har i stor grad reagert med å hetse, syte og klage, føler jeg behov for å få sagt det. 

Jeg vil altså slå er slag for oss tynne. Vi som aldri har bedt og å bli slik, men har vært sånn fra dag 1. (og joda vi takker genene våre for det!) Vi som ikke får lov til å være stolte over kroppen vår. Vi som ikke kan fortelle at vi trener uten å såre den som er overvektig. Vi som ikke kan fortelle om hvordan progresjonen på treninga er for da blir vi dømt for å skryte. Og vi som ikke får lov til å klage over vår dust av en kropp som nekter å legge på seg. Da blir vi uglesett og fortalt at vi her heldige og burde være fornøyde. Hvorfor er det slikt? 

Hvorfor får ikke vi lov til å være stolte, uten at det skal gå utover dagshumøret til noen andre? Hvorfor skal vi være andre personers punching bag? Hvorfor kan ikke vi få trene og leve en sunn livsstil uten å bli dømt for å ville bli enda tynnere? Har dere noen gang tenkt på at vi er stolte for vi har kommet oss langt på veien fra å være tynn-tynn til å være i litt bedre form? Har dere noen gang tenkt på at vi ønsker å veie litt mer? Ikke mindre. Har dere noen gang tenkt på at vi ønsker bare å gjøre det som er best for kroppen og helsa vår? 

Når en overvektig person tar bilde av kroppen sin og forteller sin historie og kamp, får de støtte og ros tilbake. Når en tynn person gjør det samme, blir de bare uglesett for å klage over et lite luksusproblem som å ønske å ha litt mer muskler. Ikke glemt at vi alle kjemper vår egen kamp her i livet. Vi er ikke tynne og perfekte. Vi er ikke tynne og likegyldige. Vi er mennesker vi og. 

Vi klarer å være stolte på andres vegne, men hvorfor er det ingen som kan være glade og stolte over oss? 

Og sist men ikke minst: Vi har aldri bedt om å være en målestokk for andre!

*Når jeg sier tynne, så snakker jeg selvfølgelig ikke om alle, men om oss som ønsker og kjemper for å øke vekten vår. (og andre som måtte føle det samme)

This is my first serious post I guess, and right now I can't bother with translating it. If you are curious you can alwasy translate it through google, and get a picture of what I am saying here :)

- xox The Girl on Edge