Sweet October!

2010:

Det var måneden der alle kreative sjeler på Norges Kreative Fagskole virkelig kunne utfolde seg på årets halloween fest; som ble avlyst pga brannalarm. Husker jeg og min kjære venninne hadde lagt så mye tid i kostymet at vi fant oss en annen fest å dra på. Vi var ugler/fugler for faen! Synd de råkule gresskarene bare måtte stå på lokalet ensom og forlatt... Ellers hadde jeg sidecut og var hyppig på hårfarging. Farget både mitt hår og min venninnes. 

2011:

Høsten dette året var jeg kommet godt i gang med å ta opp fag til allmenn påbygging, og koste meg med historie og naturfag. Det jeg uansett husker best fra oktober dette året var høstferien og turen hjem til alt kjært. Fikk noen nydelige bilder av snølagte fjell, kost meg med min favoritt jente og fartet rundt i bygda med min mor. 

2012:

Oktober i 2012 hadde jeg knapt vært en måned i Wolverhampton i England, og det var tid for et deilig gjensyn med gubben! Vi hadde ordet hotel og billetter og  hadde en fantastisk weekend i Birmingham, bare jeg og han. Vi lå på tidenes kuleste hotel, designet for å være simpel og enkel. Vi vandret rundt i byen og nøt frokost og middager på forskjellige restauranter. Også tok vi turen innom The National SEA LIFE centre i Birmingham som var en minneverdig opplevelse. 

2013:

Høsten 2013 er den eneste høsten som virkelig har vært tung for meg. Eneste gangen mørket var ekstra mørkt og all alenetiden holdt på å gjøre meg riv ruskende gal. Fra juni samme og til oktober hadde jeg gått arbeidsledig, søkt på tusen jobber og kun vært på ett intervju. Svar virket det som om ingen ville gi. Kom jeg til å få meg jobb i det hele tatt? Så mange bekymringer surret rundt i hodet. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å kose meg med kjære venner.

2014:

Ingen overraskelse her, i oktober i fjor var jeg fortsatt en lykkelig gal kattedame og fotograferte pusene i hytt og pine. De svarte tegnene i ansiktet til Jax var virkelig kommet frem, noe som fikk og får de blå øynene til å lyse frem. Vi kunne se hvilken fin herrepus han ville bli. Dexter var fortsatt nogen lunde sær, men det hadde kommet seg mye. 

Oktober 2015: ja, hvordan vil du bli da?

Flashbacks of how October month has been the past 5 years. Fun to see how the pictures changes year by year as my life changes. 2010 was full of colours and creativity as I was embarking on my last year at Norwegian College of Creativity. In 2011 I was studying to get enough credit to go to the university and what I remember most is the one week I spent home at my parents. In October 2012 my boyfriend came to visit me in uk, and we spent a wonderful weekend in Birmingham. In 2013 I was tired of searching for jobs, and my mood was dark and my head full of worries. But I tried my best to stay brave. In 2014 I was a happy crazy cat lady, and loved to see how my cats evolved.

So october 2015; how will you be?

A new daily life

Snart er jeg alene om oppvasken. Alene om hva som er til middag. Alene om å ta vare på pusene. Alene på deltid. Alenemor på deltid. Neida, det er ikke så ille som det høres ut. Gubben skal bli student, student på Levanger. Der har han fått seg en rimelig studenthybel og han skal helgependle. Fadderuka startet opp denne uka, og på tirsdag er han dratt herfra. Vi går en ny tid imøte, og det blir en del forandringer i hverdagen. For oss alle sammen.

Og disse har jeg tygd på en stund. Eller, jeg har tenkt veldig mye på hvordan det vil bli.

Jeg må bli litt mer vandt til å prioritere hjemme, for jeg vil være alene om det meste av husarbeid. Ja, det blir jo en mindre person som roter, men og en mindre person å fordele ting på. Jeg kan ikke spørre om han orker å støvsuge leiligheten en dag, eller be han henge opp klærne i vaskemaskinen som jeg ikke rakk før jeg måtte dra på jobb. Jeg kan ikke ønske at han rekker å ta litt oppvask før han skal på jobb. Og det rareste skal definitivt bli å lage middag til bare meg selv. Jeg var god på det når jeg var student selv, og skal nokk klare å omstille meg. Men det vil bli rart.

Jeg må også lære meg å jobbe med samvittigheten min ovenfor kattene. Gubben, en veldig viktig person i deres hverdag vil ikke være hjemme like ofte som før. Fra nå av når jeg har vært på jobb i åtte timer for så å dra rett på trening så vil kattene ha vært alene fryktelig lenge. Jeg må lære meg å tenke at de er to og at de har hverandre. Ja jeg er bekymret for at de skal kjede seg og ende opp med å mistrives. Men jeg kan ikke la dårlig samvittighet hindre meg i å dra på trening eller dra bort til venner. Jeg vil jo ikke være like mye borte hver dag. Det en balanse her som må holdes. Er jeg lenge borte en dag, får jeg balansere det med å være hjemme neste.

For jeg får mer ansvar for kattene. Jeg må hjem og mate dem. Jeg må leke langt mer med dem en før. Jeg må orke å ordne doen. Dette har vi frem til nå delt ansvaret for. Jeg har troen på at det kommer til å gå helt fint, men samvittigheten min vil komme til å jobbe litt imot meg i starten.

Men når det kommer til det at jeg blir mer alene her hjemme, har jeg ikke så store bekymringer. Jeg og gubben klarte oss fint da jeg studerte i England. Riktig nok var forholdet ganske nytt, men var jo også en tid man var langt mer avhenging av kontakt. Vi klarte oss helt fint den gang, og jeg vil påstå at forholdet kom sterkere ut av det enn om vi hadde startet på en annen måte.

Jeg er og veldig vandt med at gubben jobber natt, og at jeg må sove alene. Vi er vandt med å se hverandre sjeldent på grunn av at jobbvaktene våre ikke klaffer. Det som blir rart er å ikke få den halvtimen om morgenen når gubben kommer hjem av jobb og vekker meg før han skal legge seg.

Det skal bli rart å ikke se han. Å ikke si god natt til han når jeg står opp. Å ikke si adjø til en sovende gubbe når jeg drar på jobb. For vi blir å ringe hverandre, sende mer meldinger og sende en del snaps. Men det skal bli rart å ikke se han på noen måte. Jeg blir nok å savne han. Men jeg tror alle har godt av å savne sin bedre halvdel fra tid til annen. Dessuten er jeg jo god på å være alene. En kvalitet som ligger i familien. Det å trives i egent selskap. Jeg er uansett ikke helt alene, jeg har jo kattene. Uten dem hadde dette blitt en langt tøffere tid.

Jeg ser faktisk litt frem til når gubben kommer hjem, den lykkerusen både jeg og kattene skal føle da. Hvor godt det skal være når hele vår lille familie er samlet på sofaen.