Jeg sitter her i sofaen med en kopp kaffe. Driver på å baker knekkebrød, og det skal bli så digg og ha noen grove knekkebrød fremover. De er så hjemmelaged som det kan bli med Toro knekkebrød mix, men de er glutenfrie og helt sikkert langt mer fiberrik enn hva de glutenfrie knekkebrødene jeg til vanlig spiser er. Uansett skal de stå i ovnen ganske lenge så jeg sitter her å ser på "Sykt Perfekt".
Det er ett enormt bra program, som tar for seg viktige poenger. Det handler om jenter som strever etter ett perfekt utseende, og om jenter som sliter med angst. Og det er akkurat det med angst som gjør at jeg faktisk sitter og ser på det nå. Jeg kjenner meg igjen i Thea som sliter med sosial angst. Nå skal det sies at jeg har aldri slitt så kraftig med det som Thea, men jeg kjenner likevel at jeg selv har følt mye av det hun beskriver.
Det å dra til en ny plass og være så redd for å ikke vite hvor jeg skal gå, hvor ting er hen. Jeg har gruet meg til å ta bussen til ungdomskolen og gruet meg til hvert friminutt fordi jeg ikke ville være blandt folk. Soverommet/hybelen var mitt fristed. Jeg var hun stille jenta i hjørnet i klasserommet, og i sosiale sammenhenger. Jeg turte aldri snakke rundt ukjente folk. Jeg hatet at butikkpersonale spurte om jeg trengte hjelp. Jeg sa aldri nei/ja takk til kvittering eller pose i butikken, jeg møtte iallfall aldri blikket til de som satt i kassa. Jeg klarte heller ikke si takk og se personen som kom med et kompliment i øynene.
Og det var så grusomt å ha det slikt. Og jeg bestemte meg bare til slutt at det måtte jeg bare prøve å jobbe med. Jeg utfordret meg selv rett og slett. Jeg jobbet frivillig på parkenfestivalen, jeg flyttet alene til Trondheim og begynte på Norges Kreative Fagskole. Og her måtte jeg bare lære meg til å presentere prosjektene mine. Det var fælt. Jeg svettet og skalv like mye hver gang, men jeg kom meg igjennom det. jeg gikk videre til Bybroen videregående skole for å ta allmen påbygging. Nye folk. Ny plass. Utrolig fælt i starten, men det gikk bedre og som et pluss ble jeg kjent med fantastiske folk.
Jeg må si jeg utfordret meg selv på det ypperste da jeg bestemte meg for å ta siste året på bacheloren i utlandet. Og jeg skulle bo med 3 ukjente jenter, og første gangen jeg møtte dem var på flyplassen i København. Jeg måtte lære meg å snakke engelsk uten bekymring, lille meg som gruet meg til hver eneste høytlesning i engelsk på skolen i alle år. Og det gikk faen meg det også.
Jeg fikk meg jobb på kjøkkenavdelingen på IKEA og måtte bare finne meg i å snakke med alt fra 10 til 20 ukjente i løpet av en dag. Jeg fikk meg et par trøkk, og jeg har hatt kunder som har fått meg til å gråte, men jeg ga meg ikke. Jeg lærte meg å behandle forskjellige mennesketyper. Det var krevende, og det har til tider vært tungt å motivere seg til å fra på jobb. Men jeg kom meg igjennom det også.
Jeg vil påstå jeg har vokst utrolig mye, og jeg har fått ristet av meg mye av den angsten jeg slet med. Nå legger jeg merke til at det fortsatt er litt bekymring der når jeg skal gå inn i en butikk hvor det ikke er noen andre kunder enn meg. Og jeg er ikke den som snakker høyest når vi er flere en bare vennnekjærnen. Men jeg sier hei til bussjåføren, jeg snakker med de bak kassen, jeg er ikke redd for å si noe feil, eller måtte rette på meg selv. Jeg er på ingen måte kurert, men jeg jobber med det.
Nå var det å utfordre meg selv riktig vei for meg å gå. Jeg prøver på ingen måte på påstå at dette er hva folk som Thea som sliter veldig skal gjøre. Men programmet ga meg lyst til å skrive om dette. For angst kommer i mange former og grader. Og for meg som kjenner meg veldig igjen i det, har jeg stor respekt for folk som tørr å stå fram med det. For det er personer som aldri har følt på dette, og kanskje ikke klarer å forstå det. Jeg forstår, og jeg føler veldig med mennesker som Thea.
