To be around the unknown.

God ettermiddag!

Jeg sitter her i sofaen med en kopp kaffe. Driver på å baker knekkebrød, og det skal bli så digg og ha noen grove knekkebrød fremover. De er så hjemmelaged som det kan bli med Toro knekkebrød mix, men de er glutenfrie og helt sikkert langt mer fiberrik enn hva de glutenfrie knekkebrødene jeg til vanlig spiser er. Uansett skal de stå i ovnen ganske lenge så jeg sitter her å ser på "Sykt Perfekt".

Det er ett enormt bra program, som tar for seg viktige poenger. Det handler om jenter som strever etter ett perfekt utseende, og om jenter som sliter med angst. Og det er akkurat det med angst som gjør at jeg faktisk sitter og ser på det nå. Jeg kjenner meg igjen i Thea som sliter med sosial angst. Nå skal det sies at jeg har aldri slitt så kraftig med det som Thea, men jeg kjenner likevel at jeg selv har følt mye av det hun beskriver. 

Det å dra til en ny plass og være så redd for å ikke vite hvor jeg skal gå, hvor ting er hen. Jeg har gruet meg til å ta bussen til ungdomskolen og gruet meg til hvert friminutt fordi jeg ikke ville være blandt folk. Soverommet/hybelen var mitt fristed. Jeg var hun stille jenta i hjørnet i klasserommet, og i sosiale sammenhenger. Jeg turte aldri snakke rundt ukjente folk. Jeg hatet at butikkpersonale spurte om jeg trengte hjelp. Jeg sa aldri nei/ja takk til kvittering eller pose i butikken, jeg møtte iallfall aldri blikket til de som satt i kassa. Jeg klarte heller ikke si takk og se personen som kom med et kompliment i øynene. 

Og det var så grusomt å ha det slikt. Og jeg bestemte meg bare til slutt at det måtte jeg bare prøve å jobbe med. Jeg utfordret meg selv rett og slett. Jeg jobbet frivillig på parkenfestivalen, jeg flyttet alene til Trondheim og begynte på Norges Kreative Fagskole. Og her måtte jeg bare lære meg til å presentere prosjektene mine. Det var fælt. Jeg svettet og skalv like mye hver gang, men jeg kom meg igjennom det. jeg gikk videre til Bybroen videregående skole for å ta allmen påbygging. Nye folk. Ny plass. Utrolig fælt i starten, men det gikk bedre og som et pluss ble jeg kjent med fantastiske folk. 

Jeg må si jeg utfordret meg selv på det ypperste da jeg bestemte meg for å ta siste året på bacheloren i utlandet. Og jeg skulle bo med 3 ukjente jenter, og første gangen jeg møtte dem var på flyplassen i København. Jeg måtte lære meg å snakke engelsk uten bekymring, lille meg som gruet meg til hver eneste høytlesning i engelsk på skolen i alle år. Og det gikk faen meg det også. 

Jeg fikk meg jobb på kjøkkenavdelingen på IKEA og måtte bare finne meg i å snakke med alt fra 10 til 20 ukjente i løpet av en dag. Jeg fikk meg et par trøkk, og jeg har hatt kunder som har fått meg til å gråte, men jeg ga meg ikke. Jeg lærte meg å behandle forskjellige mennesketyper. Det var krevende, og det har til tider vært tungt å motivere seg til å fra på jobb. Men jeg kom meg igjennom det også. 

Jeg vil påstå jeg har vokst utrolig mye, og jeg har fått ristet av meg mye av den angsten jeg slet med. Nå legger jeg merke til at det fortsatt er litt bekymring der når jeg skal gå inn i en butikk hvor det ikke er noen andre kunder enn meg. Og jeg er ikke den som snakker høyest når vi er flere en bare vennnekjærnen. Men jeg sier hei til bussjåføren, jeg snakker med de bak kassen, jeg er ikke redd for å si noe feil, eller måtte rette på meg selv. Jeg er på ingen måte kurert, men jeg jobber med det.  

Nå var det å utfordre meg selv riktig vei for meg å gå. Jeg prøver på ingen måte på påstå at dette er hva folk som Thea som sliter veldig skal gjøre. Men programmet ga meg lyst til å skrive om dette. For angst kommer i mange former og grader. Og for meg som kjenner meg veldig igjen i det, har jeg stor respekt for folk som tørr å stå fram med det. For det er personer som aldri har følt på dette, og kanskje ikke klarer å forstå det. Jeg forstår, og jeg føler veldig med mennesker som Thea. 

10 Things I want to do before I die

God lørdag, alle sammen! Idag tenkte jeg å dele en liten liste med dere. Helte 10 ting jeg har lyst å gjøre før jeg forlater denne verdenen. Denne har jeg brukt litt tid på, tror jeg startet på den i April i år. Og det har tatt litt tid å finne ut 10 ting jeg genuint ønsker å gjøre, ikke bare noe som jeg kunne tenkt meg å gjøre. For det er mye jeg kunne tenkt meg, mye jeg drømmer om. Dette er en liste som inneholder alt fra reisemål, karriereønsker og ting jeg fysisk ønsker å gjøre med mine egne hender.

#1 Jeg vil feire nyttår i London og Tokyo.

Det er nokk flere byer der ute jeg kunne tenkt meg å feire nyttårsaften i. Men disse to er et must, det må jeg bare få til. Heldigvis har jeg en gubbe som er med meg på dette. Vi snakker om det hvert år, hvor vi vil feire nyttår henn en gang i livet.

#2 Jeg vil kjøre motorsykkel.

Helst vil jeg kjøre opp til motorsykkellappen og kjøre selv. Men å få sitte bakpå må være like fantastisk å oppleve. Dette punktet er på grensen til å bare være en drøm, men jeg har veldig lenge ønsket meg motorsykkellappen mer en billappen. Hva kan jeg si, kjøre fort mens man ligger halvveis over en sykkel, ah. Fantastisk.

#3 Jeg vil se The Great Canyon.

Bilferie i USA, ja takk. Men en ting er sikkert, jeg reiser ikke til USA uten at turen går innom The Great Canyon. Denne skal jeg se og oppleve. Så enkelt er det bare.

#4 Jeg vil se sakura trærne blomstre.

Jeg har ett ønske om å oppleve Japan, og jeg skal reise dit når sakuratrærne står i blomstring. Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg hele mitt liv har vært facinert av japansk kultur og natur. Så å oppleve dette iført en kimono med en kopp grønn te i hånden, ja takk. Jeg skal.




#5 Jeg vil dra på backpacker tur i Europa.

Enten igjennom kollektivtrafikk eller på sykkel. Når jeg reiser er jeg aller mest keen på å se og oppleve. Shopping og byferie luksus er ikke så viktig. Joda, trivelig er det, men jeg er ikke så interessert i å være den type turist. Jeg har virkelig lyst å oppleve å reise med en sekk pakket med alt jeg trenger. Booke inn på hostel og spise mat på lokale restauranter. Ta hver dag litt som den kommer.  




#6 Jeg vil sove i telt uten å være redd.

Sove i telt har jeg gjort nå i sommer, og jeg kan ikke benekte at jeg til tider var skeptisk. Og jeg våkner flere ganger i løpet av natten og måtte dobbeltsjekke at den svarte dotten bare var en plante under teltduken. Eller at det ikke var noe som hang over meg. Så litt skjult inni dette målet ligger jo et ønske om å overvinne frykten for edderkopper.

#7 Jeg vil løpe maraton.

Yupp, kneet mitt er bare nøgd til å ordne seg for jeg skal løpe maraton. Ingenting er så deilig som løping. Det er den beste kondisjonssporten jeg vet om. Første mål er å bli frisk, så trene opp til 10km, deretter halvmaraton, før jeg en gang før eller siden vil springe et fullt maratonsløp. Jeg har lenge drømt om å gjøre entusiasmen min for løping til noe mer en bare en hobby.

#8 Jeg vil bygge et hus.

Med mine egne hender. Jeg vil være der å jobbe mens tomten blir grevd ut. Jeg vil være der å støpe grunnmuren med mine egne hender. Jeg vil bygge det helt fra scratch. For en opplevelse det må være, å bygge noe for å bo i det. For så å bo i det og vite at dette har du vært med på. Og jeg er så nyskjerrig på alt som har med bygging av hus og bygg. Det må være så lærerikt.




#9 Jeg vil være selvstendignæringsdrivende.

Dette har jeg ønsket og drømt om siden jeg gikk på videregående og valte elevbedrift som prosjektfag. Jeg var på Kickofs og konferanser og ble virkelig bitt av basillen. Dermed har jeg lyst å bygge opp å drive noe som er mitt egent.

#10 Jeg vil gi tilbake.

Det ligger i meg at en gang i løpet av livet vil jeg gi tilbake. Altså virkelig gi, ikke bare betale en sum eller bare være fadder på papiret. Virkelig gi altså. Gi noe tilbake til den/de som har vært der og støttet meg i noe. Gi noe tilbake til en verden som har gitt meg så mye. Hjelpe til der det virkelig er behov for det. Utrette en hjelpende hånd. Stryke bort tårer fra et kinn som har opplevd mye vondt. Jeg kan ikke bare sitte her å ønske meg en bedre verden, jeg må gjøre noe.

Noen andre som har en slik liste? :)

The Archive: Transfagarasan

Da var det tid for ukens dykk i bildearkivet, og inni mellom innlegg om årets ferie har jeg lyst å dele noen bilder fra ferien i fjor - nemmelig Romania turen vår.

På denne tiden i fjor var jeg ikke særlig aktiv på bloggen, og jeg har nesten ikke redigert noen av bildene fra denne turen. Så her er det mange arkiv-innlegg å hente. Uken i Romania i fjor bestod av noen dager på farten i bil og noen dager i hjembyen til Alina, Craiova. Dermed fikk vi sett og opplevd veldig mye!

Denne turen var mulig på min kjære venninne Alina som jeg møtte da jeg studerte i England. Hun tok på seg oppgaven i å skreddersy en opplevelsesreise til oss, og det fikk hun jammen bra til. Det er den største og beste opplevelsesreisen jeg har vært på til nå.

De bildene jeg har lyst til å vise deg er fra når vi kjørte ifra Brasov og til Olanesti. For vi kjørte via Transfagarasan, en kjent fjellvei, som sies at ble bygd av strategiske grunner. Mens det mest sannsynlig var for statusens skyld.

Er du noen gang i Romania for å oppleve noe, anbefaler jeg virkelig å kjøre denne fjellruten. For det var en fantastsisk opplevelse. Vi var litt uheldige og fikk skyer, regn og torden. Først var vi litt nedenfor for at det ikke var sol og klar sikt.

Men etterhvert som spenningen og stemningen steg må jeg si jeg synes det er fantastisk å ha fått oppleve ruten i lyn og tordenvær! Det var noe helt egent å kjøre oppover fjellet å komme nærmere og nærmere tordenskyene.

På andre siden av fjellet fant vi oppholdsvær, og mer nydelige landskap og natur. Dette er et fantastisk minne, og virkelig noe jeg er stolt av å ha opplevd. Også er jeg stolt av å ha opplevd ett land som ikke er et vanlig reisemål for nordmenn. Jeg drar gjerne tilbake.

To Ali; I can't say it enough, I am so grateful that you made this trip possible and that you organized it. It almost a year since we did this trip, and I still look back at it in awe. I am happy I got to experience your country and that we got to spend time together. 

<3