Late night dwelling

Jeg har begynt å legge merke til at kveldene er mørkere. Månen har begynt å lyse igjen, i stedet for å være ett hvitt dust avtrykk på himmelen. Det er da jeg begynner å tenke på livet, mitt liv, og hvor det går hen. Hvordan jeg før jaktet på å bli noe, mens jeg nå har stoppet opp. Jeg har begynt å forstå at mangelen på fremgang som jeg føler kommer av at jeg ikke har de samme apparatene til å måle fremgang med. Skole og studie sørget for at det var fremgang. Og jeg må si at jeg savner fremgang av den typen.

Jeg er lykkelig i den jobben jeg har, og jeg er i et lykkelig forhold. Likevel føler jeg at jeg står i ro. Dette har jeg vel nevnt før. Jeg synes det er en så rar følelse å ha. Jeg leser om folk i avisene som lever ut drømmene sine ett eller annet sted i verden, mens jeg står i ro. Jeg vil også stå for noe, kjempe for noe, brenne hardt for noe og oppnå noe. Det er bare så vanskelig å finne ut hva. Og hvordan. Jeg drømmer om å bli god i noe og anerkjent for det. Ikke berømt, anerkjent.

Jeg vil ikke være hun der som tok bachelor i interiør design mens om ikke jobber med det. Jeg føler jeg gir opp, jeg bare lar være. For finnes det andre måter å være designer på enn å være en som kan å selge seg selv? Finnes det sjenerte designere? Er det mulig at jeg vil være noe som personligheten min ikke klarer å akseptere. Eller har jeg virkelig tatt ett så langt steg utenfor komfortsonen?

Det fascinerer meg at folk vet hva de drømmer om, men jeg ikke har en fjerneste anelse. Alt jeg har er noe. Noe noe noe. Jeg er lykkelig, men jeg mangler noe. Noe å brenne for. Noe.

Jeg har altid følt behovet for å designe noe, og identifiserte derfor meg selv som en designer. Jeg viste alltid hva jeg skulle. Men så satte jeg spørsmålstegn ved det. Og mistet etterhvert behovet for å designe. Og jeg har ikke funnet noe som kan erstatte det. Det har blitt til NOE, noe abstrakt.

Og jeg har lurt på, om det er mulig at det behovet jeg kjente ikke var rettet mot interiør men noe annet?