Kaffe. Det handler ikke om at jeg må ha det om morgenen. For å våkne. For å fungere. For å bli kvitt søvnfølelse. Nei. Det handler om at jeg VIL ha den. Jeg vil kjenne det mørkbrente smaken. Jeg vil ha en god varm kopp å varme kalde hender på. Jeg vil nyte lukten av nybrygget kaffe. Jeg vil kjenne at kaffen varmer meg fra innsiden.
Jeg er fullstending klar over at en kopp te kunne gitt meg mye av det samme. Men det blir feil lukt og feil smak i forhold til hva jeg vil ha. Jeg vet ikke hva det er med smaken av kaffe, men den første slurken er nesten hellig. Tenk at noe du venner deg på sakte men sikkert for å klare å like, kan bli til noe du rett og slett elsker. For det er det jeg gjør, jeg elsker kaffe.
Jeg elsker lukten som slår i mot meg når jeg åpner kaffeposen for å ha i presskannekjelen. Jeg elsker å kjenne at lukten av kaffe sakte men sikkert brer seg rundt i leiligheten mens kaffen står og trekker. Jeg elsker å kunne lukte og smake forskjell på forskjellige typer kaffe. Jeg elsker å prøve ut nye smaker. Jeg elsker å dra på en kaffé og bli fortalt at dagens kaffe kommer fra Rwanda og har en dyp nøtteaktig smak.
Coffee. The dark colour, and the heavy taste. The round and warm coffee cup that warms my hands. The gorgeous cafetière that spread delicious aroma around the apartment. The coffee that awakens my senses. My nose tells me I want it. My cold hands tells me I want it. My eyes that observes the dark brown beverage that fills the cup tells me I want it. My tired eyes tells me I want it. My drowsy body tells me I want it.
Coffee. It's not that I have to have it in the morning. To wake up. To function. To get ridd of sleepiness. No. It is simply about that I WANT it. I want the dark roasted taste. I want that warm cup to warm my cold hands. I want to salvage the smell of newly brewed coffee. I want to feel the beverage warm me from the inside.
I do love coffee.
