10 Signs that a person owns an indoor cat

Åh, jeg har i lengre tid nå kjent litt på hva som er blitt veldig typisk for meg etter at jeg fikk meg katt kontra før. Hvis jeg er sen til en avtale har jeg andre unnskyldninger nå en før. Jeg har og andre prioriteringer en før og en litt annen måte å se ting på.  Så har nøstet sammen en liten liste:

10 kjennetegn på at personen har innekatt:

#1  - De er gode på å multitaske

Det er null problem for meg å stå å lage mat og leke med kattene. Eller å sitte å blogge og leke med en ivrig pus. Eller å se på tv og leke med en pus. Listen går videre. Alt som tillater meg å ha en ledig hånd, om ikke hele tiden men av og til, så kan jeg multitaske med pusene.

#2  - De har småkutt på hender og armer

Det kan være ett uheldig klor i fra ivrig leking til ett litt mer målrettet klor fra en irritert katt etter en børsteseanse. Eller, etter kloklipping. Små kutt på hender er helt vanlig. I enkelte tilfeller har jeg fått kutt på haken, hals eller kjeve. Men det er ganske trygt å si at hvis en person har en del småkutt på hendene så har de katt.

#3  - De klager på hår overalt

Dette punktet er spesielt for oss som har langhårete katter, innekatter. Korthårete katter røyter de og men jeg har på følelsen att langhårete katter er langt værre. For hår er det jammen over alt. På hånduker, borduker, bukser og gensere, sko, ytterklær, sekker og vesker. Overalt. Så om en person sitter på kafé og ser ut til å plukke noe av buksa så er det kanskje kattehår. Det følger etter oss uansett hvor hardt vi prøver.


#4  - De har med seg en lobørste overalt

For som den personen på kaféen i punktet over nå har lært, så nytter det ikke hvor mye du ruller klærne med lobørste hjemme, før du har kommet frem til møtepunkt, skole eller jobb så har jammen kattehårene funnet veien tilbake til klærne på et mystisk vis. Det er bare å ta med seg lobørsten over alt ja. Jeg har enn liggende i skapet på jobb jeg, og tar gjerne med meg en i veska om jeg skal noe.

#5  -  De har lobørster og masse refills i gangen

Om de ikke har det på display så er det bare å spørre, det ligger helt sikkert i en av skuffene/eller kurvene i gangen. Det er den mest logiske plassen å ha det, og jeg garanterer deg att de har. Som regel om de er obs på kattehår selv så vil de tilby deg lån og bruk av lobørste før du spør. 

#6  - De må rekke å støvsuge for ande gang i uken

Hvis du kommer på besøk til noen som har katter skal du ikke se bort i fra at de i forbifarten i en eller annen samtale vil nevne at de nettopp har støvsuget. Eller om du inviterer de med på en tur ut kan det hende de "bare må støvsuge for andre gang først". Det er ikke en dårlig unnskyldning fordi de ikke vil dra med en gang, det er fakta. Her i huset støvsuger vi 2 ganger i uken. Da har det samlet seg nokk kattehårhybelkaniner på gulvet. 

#7  - De beklager til besøket om det lukter vondt i gangen

Dette gjelder oss har innekatt og derfor må ha ett kattetoalett ett eller annet sted i hjemmet. Ofte faller gangen som ett offer om kan ikke har et ekstra rom i hjemmet. Det er rett og slett ikke en annen fornuftig plass å ha det. Og det har en tendens til å lukte vondt, spesielt om en katt nettopp har vært på do. Å tro meg, bekymringen om vond lukt er reel. Vi har ikke lyst til at noen skal sitte hjemme hos oss å tenke "her luktet det fælt ass"

#8  - De hamstrer og brenner ofte duftlys

Om dette gjelder alle katteeiere med innedo skal jeg ikke si for sikkert. Men en ting jeg vet er at jeg både kjøper og brenner mer duftlys etter at kattene kom i hus. Og ja, det er for å kamuflere kattedolukt.

#9   - "Beklager, jeg måtte bare..." unnskyldningene omhandler kattene

"Beklager, jeg måtte bare gi mat til kattene", "Beklager, jeg er sen fordi katten kastet opp på teppet", "Beklager, jeg måtte bare være sikker på at katten ikke kastet opp igjen, "Beklager, katten min er syk, "Beklager, hadde så dårlig samvittighet for de har vært så mye alene idag". Det er flere hvor de kommer fra. 

#10   - De MÅ hjem til kattene etter jobb

Om du inviterer de bort på besøk en kveld kan det hende at de avslår nettopp fordi at kattene har vært alene hele dagen mens de har vært på jobb. Det kan og hende de foreslår å møtes hjemme hos dem istedet. Når katten har vært hjemme alene i over 9 timer så er det ikke så lett å bare dra bort resten av kvelden. En innekatt skal helst være hjemme alene hele dagen, da kan den misstrives. En innekatt trenger selskap og å aktiviseres. Så det kan fort gnege på samvittigheten. Vi mener ikke å være kjedelige "bare sitte hjemme"-mennesker. 

10 signs that a person owns an indoor cat:

#1  - Their good at multi-tasking
#2  - They have tiny cuts on their hands
#3  - They complain about fur getting everywhere
#4  - They almost always have a lint roller with them wherever they go
#5  - They have lint rollers and refills in basket/drawer in the hall
#6  - They vacuum their home at least twice a week
#7  - They apologize to visitors if there's any foul odor due to the cat litter
#8  - They buy and burn a lot of scented candles 
#9  - They'r excuses evolves around their pets
#10 - They have to go home to their cats after work

A ragdoll story

God morgen! 30. Mai i fjor kom Dexter og Jax hjem til oss. Jeg kan nesten ikke tro at det har gått et helt år siden da, men samtidig føles det ut som om de har vært er så utrolig mye lengre. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan hverdagen var før de kom til oss, og jeg kan ikke tenke meg en dag uten heller. De bringer så innmari mye glede, og vi har hatt mange latterkuler av rare ting de finner på. For meg er de lykke på fire ben og med masse pels. Og det varmer meg godt å se hvor glad gubben har blitt i dem.

Men vi må starte historien fra start. Jeg gikk utrolig lenge og ønsket meg en pusekatt. En ragdoll. Jeg forelsket meg totalt i rasen. Det kom til det punktet hvor det første jeg gjorde om morgenen var å sjekke instagram kontoer dedikert til katterasen ragdoll, og det var og det siste jeg gjorde før jeg la meg. Jeg saumfarte sider til norske oppdrettere dag inn og dag ut i håp om å oppdage noen som hadde et kull eller planer om kull. Kan vel si at gubben skjønte fort at her ble det snart en katt i hus.

Jeg kom etterhvert i kontakt med en lokal oppdretter her i Trondheim. Hun hadde nylig fått ett nydelig kull, men alle var dessverre booked. Men hun lurte på om vi ville være fôrvert for en 1 år gammen hankatt som trengte et hjem. Vi tenkte litt på det, og kom frem til at det ikke var så dumt. Før jeg rakk å fortelle om avgjørelsen tikket det inn en ny mail fra oppdretteren om at det var en kjøper som hadde trukket seg og det dermed var en kattunge ledig. Og for meg ble det rett og slett veldig vanskelig å skulle velge enten eller.

Jeg hadde gjort en god del research også, og de aller fleste kildene rådet å skaffe to katter om eier(e) var mye borte. Både jeg og gubben jobbet mye, og kom til å jobbe mye i fremtiden. To katter alene har i det minste selskap i hverandre. Det var en såpass stor fordel for oss at vi besluttet å si ja til begge.

Etter en liten måned med forberedelser og innkjøp av utstyr var dagen kommet. Jeg hadde heldigvis fri den dagen de skulle hentes, og dagen etter var det 1.mai. Så de fikk noen dager på å bli kjente med oss før vi skulle begynne å være borte deler av dagene. Min gode venninne Natalie stilte opp med bil og med tomme reisebagger reiste jeg spent for å hente dem hjem. Etter en kjøretur fylt med mjauing, kunne jeg endelig slippe dem fri i hjemmet vårt og ønske dem hjertelig velkommen med klump i halsen.

Jax, som på det tidspunktet var litt over 3 mnd og bitteliten, var bekymringsfri fra start. Han sprang rundt i leiligheten og kastet seg iherdig over lekene. Vi tilbrakte og første natten på sovesofaen i stuen for å kunne følge med dem ordentlig. Jeg glemmer aldri den morgenen, hvor jeg våknet og hadde en purrende liten kattepus sovende på brystet. Han følte seg hjemme fra dag en av.

Dexter var litt over året og far til Jax sitt kull. Han brukte naturligvis de første dagene på å lete rundt i leiligheten vår etter de kjære kattungene sine. Det var hjerteskjærende å høre på. Han var jo vandt med et annen hjem og trivdes ikke. Vi fikk stryke han og leket litt med han, men ellers ville han være i fred. Jeg var så glad den ettermiddagen han endelig la seg ned for å slappe av. Det var litt tungt å skulle akseptere at omstillingen for han kom til å bli en lang prosess. Børsting var en evig kamp, og han ville ikke være sosial me oss.

Likevell, jeg ble jo glad i denne herremannen. Den pusen han var den gang og den pusen han er nå er totale motpoler. Og selv om jeg har hatt mange tunge stunder, mange kvelder hvor tårene har trillet i fortvilelse, mange tanker om hvor dårlig katteeier jeg var, så er jeg i dag glad jeg aldri ga opp. Og til tross for alle disse tunge stundene er jeg veldig glad for at vi er her vi er nå.

Han er kanskje vanskelig å børste enda, men Dexter overrasker oss stadig vekk med å tillate nye ting. Da jeg en helg var syk overrasket han meg ved å ligge ved siden av meg og passe på. Og jeg fikk små tårer i øynene den morgenen han kom å la seg i armkroken til gubben helt frivillig. Og gjett om jeg følte lykke da han gjorde det til meg også noen uker senere.

Per dags dato er de herlige herremanner å ha i hus. To litt forskjellige personligheter. En pus som legger elsk på pappesker som er alt for små, og en pus som prater hull i hodet på deg om du ikke gir han oppmerksomhet når han vil ha det. Jeg er idag en stolt katteeier og jeg lærer stadig vekk noe nytt.